Vi sitter på en eller annen kafè i hovedstaden hvor jeg aldri har vært. Ikke så rart det egentlig, Oslo har vært byen min i underkant av et halvt år, og med tusenvis av kafèer (ja, jeg tipper det finnes tusen) er det ikke rart at vi sitter på en hvor jeg aldri har vært.
"Du savner Bergen skikkelig, du?" Spørsmålet, eller kanskje heller påstanden, kom fra hun på andre siden av bordet. Jeg måtte kikke ned i appelsinjuicen min å nikke bekreftende. Det har skjedd så mye det siste året at jeg ikke har rukket å tenke over det. Men det er et savn der. Et ganske stort et også. Vi satt på kafèen og funderte litt over dette savnet. Konklusjonen landet på at man blir knyttet hardt og uløselig sammen med en by du lever i hjertet av i fire år. Byen der du fant deg selv, dine nærmeste venner, kjærligheten, interessene dine, stilen din. Der du hadde hverdager, festdager, bursdager og feriedager.Vi fant fort ut, jeg og hun på den andre siden av bordet, at det er kunnskapen man savner. Det å vite hvor de beste kafèene ligger, restaurantene, den billigste take-away'n, den varmeste kakaoen, de lureste snarveiene, de beste klesbutikkene, den luneste vinbaren, den bratteste fjellturen, den fineste parken, butikken med de beste druene, de beste treningstimene, de mest romantiske stedene... til og med uteliggerne og tiggerne var kjente fjes i Bergen. Her er alle en av mengden.
Oslo blir for stort for meg, allikevel er jeg positivt innstilt. Jeg vil like meg her. Jeg tror det kommer. Det har begynt å komme. Men fortsatt ligger hjertet mitt igjen et sted i Bergen...
