Vi sitter på en eller annen kafè i hovedstaden hvor jeg aldri har vært. Ikke så rart det egentlig, Oslo har vært byen min i underkant av et halvt år, og med tusenvis av kafèer (ja, jeg tipper det finnes tusen) er det ikke rart at vi sitter på en hvor jeg aldri har vært.
"Du savner Bergen skikkelig, du?" Spørsmålet, eller kanskje heller påstanden, kom fra hun på andre siden av bordet. Jeg måtte kikke ned i appelsinjuicen min å nikke bekreftende. Det har skjedd så mye det siste året at jeg ikke har rukket å tenke over det. Men det er et savn der. Et ganske stort et også. Vi satt på kafèen og funderte litt over dette savnet. Konklusjonen landet på at man blir knyttet hardt og uløselig sammen med en by du lever i hjertet av i fire år. Byen der du fant deg selv, dine nærmeste venner, kjærligheten, interessene dine, stilen din. Der du hadde hverdager, festdager, bursdager og feriedager.Vi fant fort ut, jeg og hun på den andre siden av bordet, at det er kunnskapen man savner. Det å vite hvor de beste kafèene ligger, restaurantene, den billigste take-away'n, den varmeste kakaoen, de lureste snarveiene, de beste klesbutikkene, den luneste vinbaren, den bratteste fjellturen, den fineste parken, butikken med de beste druene, de beste treningstimene, de mest romantiske stedene... til og med uteliggerne og tiggerne var kjente fjes i Bergen. Her er alle en av mengden.
Oslo blir for stort for meg, allikevel er jeg positivt innstilt. Jeg vil like meg her. Jeg tror det kommer. Det har begynt å komme. Men fortsatt ligger hjertet mitt igjen et sted i Bergen...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Åh ÅH ÅHH, Marthe! Det var akkurat dette jeg trengte å høre! Thomas fikk for noen dager siden jobb i PWC i Oslo og kommer til å flytte dit i løpet av sommeren. Jeg på den andre siden aner ikke helt hvor ferden og verden skal ta meg men merker at jeg jobber litt imot hele Tigerstaden. Kanskje litt på trass? "Men du har jo så mange gode venner der" sier han, "Ja, jeg vet" repliserer jeg, "men jeg vil ikke flytte til en by, velge en skole, bestemme livet mitt fordi at du skal dit. Jeg må bestemme litt selv også".
SvarSlettJeg skal gi meg nå, Bergen er ikke lenger den byen jeg skal bo i, men jeg aner aner aner ikke hvordan jeg skal gjøre det videre. Og det er nok litt det du sier - at man vet alt, man kan alt. Og jeg er livredd at Oslo ikke skal gi meg det. At jeg skal føle meg helt alene. I en by jeg synes mangler individualitet. Bah.
Takk :)
Kjære Rebecca! Så spennende, fint og grusomt det er å planlegge fremtiden sin. Husker når Rasmus fikk jobb i Oslo. Jeg satt på bakbeina i lang tid, men hva gjør man når drømmemannen får drømmejobben, og jeg lengter etter drømmetilværelsen? (Som faktisk er med den nevnte mannen) Jo, man flytter etter, selv om det kanskje butter litt i mot i begynnelsen. Det funket for meg, selv om jeg også var redd for jeg ikke tok hensyn til hva jeg egentlig ville. Men Oslo skal få sin sjanse, den fortjener såpass. Skal være flink og utforske byen, og skrive om alle fine opplevelser på bloggen:)(Og de sårlige, sånn at det blir litt balanse i det hele) Kanskje du får lyst til å bli med over fjellet etterhvert? Du er SÅÅÅ velkommen!
SvarSlettkom til oslo!! ;)
SvarSlettikke draaaaaaaaaaaaaaaaaaa!
SvarSlettkan vi ikke heller dra til f.eks Paris sammen? ja!!
eller dra til køben! så kan jeg besøke deg masse :)